Maria Montessori (1870-1952) var en av Italias første kvinnelige leger. Hun fikk sin første ansettelse som lege på barneavdelingen ved den psykiatriske universitetsklinikken i Roma, og der kom hun for første gang i kontakt med utviklingshemmede barn.

Hun observerte at barna var helt uten stimulering, men erfarte at barna kunne lære mye, bare de fikk tilrettelagt undervisning.Gjennom sitt arbeid med disse barna ble hun stadig mer overbevist om at deres problemer var vel så meget av pedagogisk som av medisinsk art. Dette førte Maria Montessori videre til studier i pedagogikk. Da Montessori etterhvert fikk muligheten til å utvikle et undervisningstilbud for de psykisk utviklingshemmede barna ved klinikken, fikk hun også satt sine ideer ut i praksis. Inspirert av datidens store pedagoger Itard og Séguin, utviklet hun materiell som barna kunne arbeide med. Barna ble aktive på en positiv måte, og hun oppdaget at de kunne lære seg mye som man i utgangspunktet ikke ville tiltrodd dem.

Hun skrev senere:

"Jeg har lykkes i lære et flertall av de utviklingshemmede barna fra mentalsykehuset å lese og skrive så bra, at jeg lot dem delta i opptaksprøvene til en skole for normalt utviklede barn, og de klarte prøven... Mens alle beundret fremskrittene deres, lette jeg etter årsaken til at de vanlige skolers lykkelige, friske barn kunne bli holdt på et så lavt nivå at de i intelligenstestene kunne sidestilles med mine tilbakestående elever." (Maria Montessori, Montessorimetoden 1909)

I 1907 ble Maria Montessori leder for en førskole i Romas fattigkvarter. I sitt Casa dei bambini (Barnas hus) utarbeidet hun en pedagogikk som skulle bli banebrytende - blant annet ved at den bygde på barnas frivillige medvirkning og betonte deres rett til å utvikle seg fritt. Maria Montessori var en kvinne som i sin tenkning var forut for sin tid. Hun gikk sterkt inn for å opprette en pedagogisk vitenskap, noe som skulle lede henne til å oppdage barnets iboende muligheter og spesifikke behov. Hun så at det lå store ressurser skjult i det spirende menneskesinnet. Hvis barnet fra starten av ble tatt hånd om på en måte som var tilpasset barnets utviklingsnivå og behov, ville skjulte muligheter komme til syne og lede til en mer allsidig personlighetsutvikling.

Montessori skrev en rekke bøker om sine erfaringer og observasjoner av barn, og hun utformet den pedaogiske metoden som siden har fått hennes navn.  Hun grunnla utdannelsessentra for lærere og holdt forelesninger over hele verden, blant annet i Norge, Sverige og Danmark i 1950. Mange av forelesningene hennes er nedskrevet og senere utgitt. Undervisningsmetoden ble populær i mange land, særlig i Nederland, Storbritannia og USA. Montessori samarbeidet med datidens mest kjente pedagoger og filosofer, blant dem var Sigmund Freud og Jean Piaget.

Da den andre verdenskrig brøt ut, måtte Maria Montessori rømme fra landet. Hun flyttet til India, hvor hun bodde frem til 1947. Per i dag er India det land som har flest montessoriskoler i verden.

Maria Montessori etablerte Association Montessori Internationale (AMI) i Amsterdam. Organisasjonens hovedoppgave er å føre en korrekt tolkning av Montessoris pedagogikk og å utdanne pedagoger i montessorimetoden. Etter Montessoris død i 1952, overtok hennes sønn Mario ledelsen av AMI.

Senere hjerneforskning bekrefter i stadig større grad de fenomener Montessori observerte og som hun la til grunn i sin pedagogikk. Frihet og orden, det tilrettelagte læringsmiljøet, gjensidig respekt og ansvar for omgivelsene, er begreper som går som en rød tråd gjennom montessoripedagogikkens filosofi. Førskolebarnets absorberende sinn, de sensitive periodene, behovet for frihet og selvstendighet, og behovet for mestringsfølelse er fundamenter i den pedagogiske filosofien som en montessoribarnehage og -skole er basert på.

Kilde: Norsk Montessoriforbund

Foto: Maria Montessori1913-Colorized - Creative Commons Attribution